På 1700 tallet ble slottet forlatt, da var det en herremann ved navn Federico Ciccodicola som begynte restaurering, utbedring og modernisering for å sette opp en ullmølle/fabrikk. Dette ble begynnelsen på Arpinos storhetstid som var på 17-1800tallet (se Arpinos historie). 

Slottet har vært okkupert av soldater under 1.verdenskrig, etter krigen var det barnehjem og skole for 300 gutter. 

Siden ble det restaurert av militær-ingeniører fra 1941 og var da militærsykehus for 2000 pasienter.

Etterfulgt av rekreasjonssted for malaria pasienter.
Etter 2. verdenskrig ble slottet nok en gang forlatt helt frem til 1959 da utdannelsesdepartementet leide det for å sette opp teknisk institutt for kjemikere som forble der helt til 1985. 

Det ble da solgt til provinsadministrasjonen og nok en gang restaurert. 

Pr. idag huses det av  Umberto Mastroianni stiftelsen hvor det blant annet er et kunstmuseum med fast utstilling av keramikk, porselen, skulpturer og malerier. I tillegg har de egne separatutstillinger.

Huset Casa Ladislao og tilhørende land har vært innlemmet og en del av slottet helt fra starten av. Men ble skilt ut som egen eiendom da slottet nok en gang skulle renoveres.

Casa Ladislao har bla. vært brukt som kaserne for soldater og  en del av skolen og barnehjemmet for 300 gutter.

Kjelleren var bla. vannsisternen til slottet, men ble med tiden omgjort til kjeller hvor det den dag idag er tydelige tegn fra fordumstid. Huset har blitt modernisert med det tekniske over tid, mens det arkitektoniske har mer eller mindre blitt bevart.

Dagens stue har bla. vært stall en gang i tiden, vi har da prøvd å få frem husets arkitektoniske skatter som den store buen og takbjelkene i stua.  Det finnes utallelig mange historier og fortellinger om både slottet og huset, noen historier er vi blitt gjenfortalt, mens mange historier sitter fortsatt i veggene...om bare veggene kunne snakke!